Så det var venner vi var.

Noen ganger stopper man opp og lurer på hvorfor man er venner med de man er. Noen venner har man egentlig bare fordi man "alltid" har vært det, selvom man egentlig kanskje ikke omgås dem noe særlig. Jeg har flere slike venner. Og her om dagen hadde jeg glemt hvorfor vi var blitt venner.

Men så blir man plutselig minnet på det igjen, og man innser at man har venner man aldri vil miste - til tross for at man kanskje ikke egentlig omgås dem noe særlig.

I natt kom jeg opp i en situasjon midt på natta, hvor jeg virkelig trengte hjelp. Jeg var laaangt hjemmefra, klokka var halv 5, og de fleste oppegående mennesker lå vel i sin dypeste søvn på det tidspunktet. Jeg forklarte situasjonen for venninna mi, og hun mekket sammen hjelp, hun stilte opp for meg halv 5 om natta. Hun reiste over en time og la mange kilometer bak seg for å hjelpe meg.

Og det var da jeg kom på hvorfor vi var venner. Hun er den eneste vennen jeg har som stiller opp 100% hver gang jeg virkelig-virkelig trenger hjelp. Så, det jeg egentlig ville fram til da.. Er en takk. En stor takk. <3

Jeg er avhengig.

Og jeg trenger å komme meg ut av det. Suget som trekker meg tilbake til avgrunnen.

Jeg er sukkeravhengig. Jeg har akkurat tømt en hel BOKS med sjokoladeis, og jeg kunne godt spist litt til. Jeg har innsett at det nå har gått over stokk og stein, men jeg er dessverre tom for ideer for hva jeg skal gjøre for å unngå godis..

Hjelp, anyone?

Idag lå det et blad på verandaen min.

Ikke et hvilket som helst blad, men et veldig symbolsk ett. 

Det fortalte meg det jeg har visst men ikke ville innrømt i en liten stund. Det hadde en historie som passet å bli fortalt aaaaakkurat idag. Idag som gråværet og tåka har lettet ørlittegrann. Så man kan se hvor mørkt det faktisk har blitt ute. Det fortalte meg at jeg kan med god samvittighet lene meg tilbake i sofaen min med en kopp varm kakao.

Nå er det høst.

En strålende dag.

Nå kommer det et kjapt innlegg her. Fordi nå er det skikkelig natta, og jeg er skikkelig trøtt. Så:

Idag er jeg veldig, veldig glad. Jeg har hatt en suuuuuper dag, det er nesten som det har vært lørdag idag. Jeg har bare jobbet 5 timer på jobb idag, noe som er helt greit for jeg. Jeg skulle nemlig dra til Magnor for å besøke Bussy idag, sammen med Martine. Og litt kort arbeidsdag da, er ikke meg imot. Kl. 15.20 reiste vi fra jobben, og satte snuta mot Eriksbråten.

Et par timer etterpå kom vi endelig fram på Eriksbråten, og jeg fikk sett igjen vakreste hesten min. Vi skulle nemlig ha ridetime der oppe idag. Jeg red for Hanne. Martine rei Faustino også. Uansett. Slenger med et par bilder av Bussy og meg fra en film som ble tatt. Jeg er kjempe fornøyd!

 Bare se så vakker hest jeg har <3

Om å sette pris på andre mennesker.

Det sunneste som noen gang har hendt meg var da jeg i fjor vinter bestemte meg for å flytte for meg selv. Senvinteren 2009 flyttet jeg i en superkoselig rekkehusleilighet et bittelite stykke vekk fra mamma og pappa. Det var da jeg virkelig begynte å lære.

Jeg har lært enormt mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med meg selv, og jeg har funnet ut hva slags person jeg er. Dessverre er det ikke alle sider ved meg jeg liker, men sånn er det vel alltids. Det er hvertfall en side ved meg selv jeg har blitt spesielt godt kjent med det siste halvåret. Og det er en ting som er negativ, og som jeg ønsker å jobbe mye med å forandre på.

Jeg er veldig dårlig på å vise at jeg setter pris på andre mennesker. Det kan for mange mennesker virke som at jeg tar dem for gitt. Eller at jeg ikke er glad i dem. Noe jeg absolutt er. Jeg er bare rett og slett en person som ikke gir noe særlig av meg selv. Jeg er en innesluttet sjel, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke er glad i andre mennesker, eller tenker på dem. Jeg bare viser det ikke like tydelig som mange andre.

Det er enkelte personer i livet mitt som gir meg så utrolig mye, mennesker jeg håper jeg kunne hatt rundt meg nesten hele tiden. Mennesker jeg tenker på i neste alt jeg gjør i hverdagen, og som jeg ønsker å endre meg for. Forbedre meg for. Dessverre vet ikke disse menneskene dette, fordi jeg rett og slett aldri har gitt uttrykk for det.

Jeg håper dere leser dette, og forstår at dette faktisk er myntet på dere. Ja, jeg mener akkurat deg. Jeg vil ha deg i livet mitt, jeg skulle ønske du kunne være rundt meg hele tiden fordi du gir meg utrolig mye. Du gjør meg glad og selvsikker, men også til tider ydmyk og gir meg et ønske om å lære mer, ta imot mer kunnskap. Det er veldig ferdifullt.

Så alle dere mennesker jeg har/hadde rundt meg mye eller lite. Jeg setter enormt pris på dere alle sammen, til tross for at jeg ikke gir uttrykk for det. Tusen takk for at jeg får være i livet deres, og at dere vil ha meg som venn.

Dere er fantastiske mennesker.

20 års jubileum.

Idag har jeg nemlig bursdag. For 20 år siden ble jeg født, på en strålende septemberdag. Dagen idag var derimot ikke så strålende. Den var helt super altså, men været ble dessverre litt grått og vått etterhvert.

Dagen startet med at mamma og jeg reiste på kafè.
Eller kaffebar om du vil.
Der spiste vi frokost sammen, og bare pratet.
Herlig mat, og kjempe koselig!
Deretter var det tid for shopping.

Mamma ville at jeg skulle plukke ut bursdagsgaven min selv, noe som var heeelt greit for meg. På ønskelista stod det både gardiner og skriver, men aller helst ønsket jeg meg et digitalkamera for å filme og ta bilder av hestene mine. Et kamera å ha i lomma mens jeg rir osv. Vi reiste til Elkjøp hvor jeg fant mitt drømmekamera.

Etter ca. 15 min. med ventetid og en utløst alarm som securitas måtte skru av, var det endelig vår tur. I mellomtiden hadde planen blitt å kjøpe videokamera som kunne ta bilder istedenfor. Mye smartere tenkte jeg. Vi fant et supert kamera som vi bare MÅTTE ha, og da blei det sånn. Litt dyrere enn først planlagt, men det er jo ikke meg imot. Tusen takk for gaven, mamma! :)

Så bar det på kjøpesenter i Lørenskog hvor vi skulle shoppe et undertøy sett jeg skulle få i bursdagsgave av lillesøs. Vi fant ikke noe særlig, men tok heller en kopp kaffe på en kaffebar der. Brownies og lollipopis ble inntatt, og jeg stoooorkoste meg.

Så reiste vi til neste kjøpesenter hvor jeg fant et supert undertøysett som vi kjøpte. Jeg kom også tilfedigvis over en søt, hvit kjole som ikke kosta all verdens. Fikk den også! Hurra for bursdagen min! Det viste seg at det var nattkjole da, men det er det ingen som ser....

Etter endt suuperhyggelig dag kom pappa innom for å bli med meg en tur på IKEA... bursdagsgaven(nytt sofatrekk til sofaen min) jeg fikk av pappa igår passet ikke helt, så vi måtte reise å bytte den. I samme slengen dro vi innom å kjøpte hundemat, pynteputer og teppe. Så nå sitter jeg på min "nye" sofa med verdens største glis!

Ha en fin kveld alle sammen! :D

En liten, viktig historie.

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering (selv om han faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.

Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da jeg kunne fortelle at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han. 'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.

Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker.

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet..

Høy alder er som en bank-konto. Du kan heve goder fra det du har lagret. Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen din!

Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto med.

Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!' Husk disse enkle reglene for lykke;

1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.

Søknad: Fremtidige samboer & mann.

Hei, min fremtidige samboer.
Jeg har lenge lett etter deg, og fant smått om senn ut at jeg like gjerne kan slenge ut en etterlysning. Så kanskje dukker du opp fortere enn noen aner. Forhåpentligvis.

Men, jeg har visse krav. Det er følgende:
- Være snill, hyggelig, trofast, lojal.
- Behandle meg som en prinsesse. Alltid. Ikke bare i starten!
- Være min beste venn. Og kjæreste.
- Synes jeg er like vakker uansett. Også uten sminke, og dagen "derpå".
- Lage mat til meg hver eneste dag.
- Like å leve i en rotete leilighet. Jeg er et rotehue ut av en annen verden.
- Åpne døren for meg, hente dvd'en til meg, skru på tv'en for meg og andre sånne småting.
- Interessere deg for dyr. Jeg har hester og hunder, og jeg kommer ikke til å slutte å være sammen med de.
- Ha tid til meg når jeg vil.
- Finne på andre ting når jeg trenger tid for meg selv.

Ellers; og her kommer det aller viktigste:
- Vær umotståelig kjekk.
- Eldre enn meg.
- Høy og mørk.
- Veldig rik.
- Kjøre digg sportsbil - men også ha en skikkelig hestebil med hengerfeste.
- Vil kjøpe alt jeg peker på.
- Vil hjelpe meg med alt jeg spør om.

Da min drømmefyr, er det bare å ta kontakt så fort du leser dette. Jobben ønskes med øyeblikkelig virkning, så det er bare å skrike ut hvis du er Han med stor H.

Hvem er disse menneskene?

Alle disse menneskene som liksom skal være mine venner? Jeg kjenner dem jo ikke. Og de kjenner definitivt ikke meg. Hvorfor er vi blitt venner egentlig? Det er hvertfall et spørsmål jeg ikke kan svare på.

Plutselig en dag går det opp for meg at jeg ikke har noe å snakke med dem om. Vi sitter der, akkurat som på et venterom, musestille i en øredøvende stillhet. Prøver febrilsk å vri hjernen for å finne på noe å snakke om. Men nei. Det er rett og slett ingenting å snakke om.

Skal jeg være venner med folk jeg ikke engang kan føre en samtale med? Folk jeg ikke vet hva heter til etternavn engang? Folk jeg ikke kjenner, folk jeg i bunn og grunn ikke interesserer meg i overhode?

Hvor ble det av alle vennene mine.

Sinna.

Idag er jeg sinna. Helt forferdelig, håpløst, møkkaforbanna. Det startet med at jeg ble kjempe lei meg. Så følte jeg meg fryktelig utilpass, før det gikk over til en veldig usikkerhet.
Og så - sinne.

Jeg er så sinna at jeg kan sparke og slå noen akkurat nå.
Men jeg gjør jo ikke det da.

Så da får jeg gå meg en tur. Gå en tur, også tenke.
Tenke enda mer enn jeg har gjort i hele dag.
Sånn at jeg blir enda litt galere.

"Du må vente til lørda'n"

Jeg har en skikkelig kose-lørdag idag. Også er ikke klokka mer enn 7 enda, hehe.
Dagen startet med en liten hastefrokost rundt kl. 13. Jeg sov helt til kl. 12 idag faktisk, som er første gang på lenge. Det var forresten skikkelig deilig å sove så lenge.

Idag har jeg vært på tatt sol sammen med en kompis. Nå er det vel rundt et år siden sist, så jeg tenkte det var på tide, hehe. Kan ikke si jeg ble særlig brun da, men det er jo uansett godt å ta sol. Vi avsluttet det hele med en grandis hjemme hos meg.

Også har vi sett "Menn som hater kvinner" idag. Den var råbra. Jeg har jo lest hele triologien til Stieg Larsson da, og digger dem. Så idag er jeg fornøyd. Og gleder meg masse til de lager film til de andre bøkene også.

Og nå? Nå skal jeg sitte å glane i veggen resten av kvelden. Enn så lenge.

Min mentale alder er..... 29.

Idag regner det. Det vil for meg si inne-dag. Og jeg har tilbragt formiddagen med å surfe rundt på nettet. Tilfeldigvis kom jeg over en test om min mentale alder, og ble rimelig sjokkert når jeg fikk resultatet.

Min mentale alder er 29 år. Det er nesten 30 år det. Det er halvveis til 60! Hjelp!

Jeg tok testen på Tv2.no, du kan selv ta testen her.

Drømmetydning: gammelt og nytt i en og samme drøm.

Vel, denne drømmen skal jeg ikke tyde. Ikke akkurat nå hvertfall. Men jeg kan fortelle om den sånn at noen andre kanskje kan hjelpe meg med å tyde den?

For i natt har jeg nemlig spilt amerikansk fotball. I den gamle gymsalen på barneskolen jeg gikk. I klassen jeg gikk i på ungdomsskolen. I den helsetilstanden jeg er i, i skrivende stund. Nemlig ikke helt pigg, og med et ribbein som holder på å gror sammen.

Det hele resulterte akkurat som man kan se for meg, jeg ble knuffet til - og akkurat i ribbeina på høyre side. Ribbeinet mitt brakk igjen, og raspet opp den høyre lungen så det ble hull i den igjen. Og der lå jeg - midt på det grønne gymgulvet med røde, gule og blå streker på. Og klarte ikke å puste.

Og så våknet jeg.

Matbutikk vs. andre butikker.

Jeg jobber i matbutikk, og ærlig talt trives jeg veldig godt. Det er godt betalt (med tanke på at jeg ikke har noen annen utdanning enn videregående), jeg kan velge vakter til en viss grad, og det er et hyggelig personale.

Men hvorfor føler jeg da et press på meg til å måtte gjøre noe annet? Hvorfor er det ikke greit å jobbe på matbutikk? Det er jo greit at folk jobber på klesbutikker hele livet, og spør du meg er det ikke mye forskjell. Man må ikke ha utdanning for å jobbe i klesbutikk, og man må ikke ha utdanning for å jobbe i matbutikk.

Hvorfor er det allikevel "slum" å jobbe i matbutikk, og ikke klesbutikk?
Kanskje det ikke er sånn. Jeg personlig innbiller meg at det er mye morsommere å jobbe på matbutikk fordi det hele tiden skjer noe hos oss. Jeg har hundre ting å gjøre på jobb, og trives veldig godt med det. Tiden går mye fortere i en sånn setting. Klesbutikkarbeidere har jo mye færre varer, og også mye mindre kunder. En mindre stressende jobb? Kjedelig kanskje.

Er det kanskje bare jeg som er dømmende? Ikke vet jeg, men når jeg tenker de tankene er det vel flere som har tenkt det samme? Eller er jeg bare en skikkelig raring som dømmer min egen jobb nedenom å hjem fordi jeg troooor folk mener dette? Jeg selv mener det jo ikke, men innbiller meg at andre mener det.

Noen ganger skulle jeg ønske det gikk ann å skru av hodet en stund.

Jeg valgte bort bloggen igår jeg.

Til tross for at jeg var innom her opptil flere ganger å startet å skrive.
Men nå er det tomt i topplokket. Inntil videre. For nå har hverdagen min forandret seg litt. Lørdagen var jeg på shopping hele dagen, og igår var jeg på langtur til Årnes. Jeg kjørte bilen, og jeg var riktig så flink. * skryte av seg selv*

Anyway.
Idag er det jobbdag igjen. Og det kan bli interessant å se om jeg klarer å ha tid og energi nok til å blogge videre. Men jeg skal gi det et forsøk i det minste.

Må prøve å gjøre en innsats! :)

Gutta og jeg sover hos mutter'n idag.

Og vi(vel, ikke gutta da) har fått servert taco til middag. Og hvitvin. Da blir Katrine fornøyd. Nå er godisskåla satt frem og gutta ligger rett ut på sofan og snorker. Livet er skjønt.

Idag har jeg tilbrakt flere timer i butikkene. Hadde tilgodelapp på Gina Tricot, og for en gangs skyld fant jeg faktisk et par jeans som passet meg. Grå. Og veldig kule! Hurra. Jeg fant også en topp der inne som jeg måtte raske med meg. I tillegg handlet jeg litt annet småtteri, noen leggings, en svart topp på bikbok, og en gul topp fra H&M.




Mamma var i det sjenerøse hjørnet idag (weee!), så hun spanderte en del småting til leiligheten min. Tørkerullholder i svart smijern, en holder til kjøkken"artikler" (les: visper, stekespader etc.) og noen plater til å sette stearinlys på. I smijern alt sammen forresten. Det var kjempe fint!

Etter flere timer på kjøpesenter (med store smerter i rygg- og mageregionen) bar det en snartur hjemmom for smertestillende før vi reiste å kjøpte lunsj på BigBite. Lillesøster var nemlig på jobb idag, og hun turte ikke spise lunsj på pauserommet (for det er jo fryktelig skummelt), så da ble det full fest i en parkert bil rett utenfor Rema 1000.

Ettermiddagen tilbrakte jeg hjemme hvor jeg fikk vasket litt klær, ryddet inn nye ting jeg hadde kjøpt, og ellers hvilt magen og ryggen min litt. Mamma vasket bilen og litt sånn. Både inni å uttapå. Etter endt dag var det hjem på sofa'n mens mamma lagde middag.

Det er jammen digg å være hjemme på besøk når man først har flyttet ut.

IKEA og mer IKEA.

Jeg rett og slett elsker IKEA. Jeg kan tusle rundt der inne i timesvis å bare glane... Drømme og planlegge. Og jeg har jo faktisk vært der et par-tre ganger nå mens jeg har vært sykemeldt. Plukket med meg litt småting hjem også, som endelig har kommet på plass. Pappa var innom idag tidlig for å skru opp den siste hylla. Supert!

Se hvor mye IKEA-møbler leiligheten min inneholder.

Stua. Puffen, stuebordet, teppet, sofaen og putene er fra IKEA.


Stolen og bordene som tv'en står på er fra IKEA.


Kommoden, nettingkurvene og den lilla vasen er fra IKEA.


Nettingkurvene.


Lilla blomsterpotte kjøpt her om dagen.



Hylla som pappa hjalp meg å skru opp idag.


Glassbordet, kjøpt for en evighet siden..


Hylle fra barneavdelingen på IKEA. Den var jo søt =)


Kommode-ting fra IKEA. Denne står på soverommet mitt.

Og sånn til info skal jeg på IKEA igjen etterpå da. Klarer ikke la være da. Kanskje jeg rasker med meg enda litt pynte-ting fra her og der.
Er det noe jeg burde se etter?

Drømmen min går i oppfyllelse.

Og jeg bare måååå fortelle om det. For jeg er så glad at det kribler i hele kroppen.

Idag fikk jeg bekreftet at det er 100% sikkert at hestene kan flytte hjem til høsten. Idag fortalte pappa meg at han har kjøpt en containerstall, og den blir levert i løpet av neste uke. Det er jo virkelig ikke lenge til!

Men det er ikke dermed sagt at hestene skal flyttet hjem med en gang da. Nei, for det er mye som står på timeplanen før den tid. Først og fremst må vi gruse hele området som hestene skal stå på. Deretter må vi kjøpe inn gjerdemateriale og ikke minst sette opp gjerder.

Dessuten skal Fiffi stå på sommerbeite så lenge det lar seg gjøre, for det er baaaare sunt for en liten hesteskrott. Bussy på sin side skal fortsette å stå på tilridning/reparering oppe på Trollspeilet, og jeg vil ha henne der så lenge jeg har mulighet til(les: har råd til).

Men når kornet på jordene er slått, beitene begynner å bli tomme for mat, og sparekontoen min begynner å blinke rødt, daaa er det på tide å flytte hestene hjem. Og inntil da får jeg bare fortsette å krible over hele meg...

*jippi!*

Savn.

Du er ikke her når jeg våkner
en tidlig lørdag morgen.
Hvor er du?

Du er ikke her når jeg kommer hjem
etter en lang dag på jobb.
Hvor er du?

Du er ikke her når jeg trenger deg
for å dele mine sorger.
Hvor er du?

Du er ikke her når jeg trenger deg
for å dele mine gleder.
Hvor er du?

Du er ikke her når jeg er her
for å lytte til dine ord.
Hvor er du?

Du er ikke her når jeg leter etter deg
for å ha noen å dele livet med
Hvor er du?

Jeg leter sånn etter deg, overalt.
Jeg lengter etter deg, og trenger deg.
Vær så snill å kom frem snart, så vi kan begynne å leve sammen.
Jeg savner deg sånn.

Den virker!

Og det er ikke kofferttanker jeg har i hodet når jeg sier at den virker... Snarere er det bloggen min jeg tenker på. Med Maria ved min sine begynte jeg å knote litt på innstillingene på bloggen min, for å se om det kanskje gikk ann at hvem som helst kunne kommentere. Og det gikk visst ann.

Så nå folkens, nå er det fritt fram for kommentarer.
Hvis noen skulle føle for det vel og merke.